Stykke handler om en liten jente som elsker å spille fiolin og har en sær ferdighet: når hun dekker øynene med hånden, kan hun «se» det hun forestiller seg / tenker på.

Hun legger ut på en reise for å lete etter sin far. Veien går gjennom naturens elementer — hav, steiner, skoger — som både er hinder og speil for hennes indre tilstand. Musikk og naturens lydlandskap er tett vevd inn i forestillingen, og stemningen er drømmeaktig og visuell. Stykke tar for seg indre reiser, tap, søken, sorg og håp — med et fokus på barns følelser og deres evne til å møte store erfaringer. I anmeldelsene trekkes det fram at forestillingen ikke «snakker ned» til barn, men respekterer dem som tenkende og følelsesmessig komplekse vesener.

Jon Fosse skriver først og fremst for voksne og er kjent for en særegen stil der språket kan virke nakent, men samtidig rommer stor dybde og en stillferdig intensitet. Motivene hans henter ofte inspirasjon fra kystlandskapet på Vestlandet. Allerede tidlig i prosessen ble det diskutert om stykket skulle ha tale eller ikke. Valget falt på å utelate tale, noe som åpnet for at de audiovisuelle inntrykkene kunne få større plass og skape sterke følelser hos barna. Her skulle både skumle elementer og øyeblikk av glede føre frem mot en lykkelig slutt. Jeg fant mitt eget lille Vestland på Mostranda på Tjøme, der jeg en høstdag filmet et stormfullt hav.

Det var svært givende å oppleve samspillet mellom regissør, scenograf og video-/lysteknikere, og samtidig få bidra med mitt. Etter hvert som stykket tok form, fikk arbeidet mitt stadig større plass. Scenografen skapte et visuelt univers med blant annet et gulv som reflekterte projeksjoner. På den måten kunne regissøren la havet rase og omslutte publikum på de første radene, slik at de ble trukket inn i handlingen. Samtidig kunne teknikkeren maskere vekk bølgene fra fjell og kulisser, og i stedet fylle disse med flagrende sommerfugler – et symbol på håp og glede – som steg frem fra fela til jenta stykket handlet om.

Etter hvert som stykket tok form, fikk mitt bidrag stadig større betydning. Jeg arbeidet med filmopptak av havet, avanserte partikkelsystemer som animerte sommerfugler i forskjellige former, animasjon av stjernehimmel, samt videoprojeksjoner og grafiske overganger på kulissene. Teatret som stod bak oppsetningen er i utgangspunktet et dukketeater for barn, men benytter også skuespillere i forestillingene sine.

Tiden med Karius og Baktus er for lengst forbi – i dag konkurrerer teateret med barnas skjermtid og må fornye seg for å fange deres oppmerksomhet. Dette stykket er et godt eksempel på nettopp det, med sterk vekt på audiovisuelle uttrykk og en spennende vri der skumle elementer ble brukt for å vekke barnas følelser. Det var veldig givende å se samspillet mellom alle de flinke menneskene som skaper et teaterstykket helt fra bunnen av. Det var en stor ære å kunne bidra med mitt og enda større glede å se hvor stor betydning mitt arbeid fikk.

Det gode samspillet resulterte i flere utmerkelser og et samarbeid vi alle kan være stolte av.